Et stormøte som dette skjer ikke hvert år, forrige gang var i Athen i 2005. Verdenskonferansen i Tanzania er viktig på flere måter, forteller Fykse Tveit.
- Det er viktig at Kirkenes verdensråds medlemskirker møtes sammen med for eksempel katolske og evangelikale kirker og at vi sammen diskuterer ulike former for misjonsarbeid. Vi prøver å finne ut hvordan vi skal definere kirkens kall til å dele evangeliet i ord og handling, og hvordan vi tolker misjon anno 2018. Dette har jo forandret seg gjennom tidene, det ser vi tydelig. Vi har ulikt utgangspunkt, men vi deler med hverandre og vi lærer av hverandre. Kirkenes medlemmer står i forskjellige sammenhenger og under ulike livsvilkår. Derfor må vi prøve å gjøre forkynnelse og formidling av evangeliet gjennom vår praksis autentisk og troverdig for den enkelte. Når vi møtes slik vi gjør nå, lærer vi veldig mye av hverandres erfaringer og refleksjoner.
Olav Fykse Tveit, generalsekretær i KV, på en av plenumssamlingene i Arusha. (Foto: Albin Hillert/HV)
Hva kan jeg gjøre?
Den norske delegasjonen i Arusha teller 15 personer, de aller fleste med tilknytning til Den norske kirke eller misjonsorganisasjoner og læringsinstitusjoner knyttet til kirken. Tema for konferansen er «Moving in the Spirit: Called to Transforming Discipleship». Har disippelskap relevans for vår norske folkekirke i dag, med 3,6 millioner medlemmer?
- Alle døpte er jo ut fra det vi leser i dåpsliturgien fra Bibelen døpt til å være en Jesu disippel, for at den døpte skal tro på Jesus og følge han. Dette er ikke snakk om å ha en eller annen oppfatning av en religiøs ide, det er snakk om hvordan vi skal leve når vi er døpt. Hva vil det si å være kristen? Det handler i praksis mye om hvordan jeg skal leve som kristen? Hvordan skal livet mitt være og hva er et godt liv? Hvordan kan jeg som kristen være til glede for andre, og ikke bare være selvopptatt med dette «å være en kristen»? Det å stille seg sånne spørsmål, og å undre seg over hvordan jeg som kristen kan være til glede for andre ved å følge Jesus, det er essensen. Vi må vende blikket utover, det er godt for oss alle. Dette med «transforming discipleship» betyr at vi spør: «Hvordan kan jeg bidra å gjøre verden til et bedre sted, hvordan kan jeg gjøre noe for at de rundt meg skal få det bedre?» Det er ikke vanskeligere enn det.
Det er en klar sammenheng mellom folkekirke og disippelskap, fortsetter generalsekretæren. Og den sammenhengen preges også av de store spørsmålene.
- Det er det vi sier og gjør som viser andre mye om og hvordan vi lever et kristent liv i dag. For hva det vil si å være en kristen kirke handler mye om hvordan evangeliet og alt det Jesus sto for kommer til uttrykk gjennom det vi sier og gjør. Det er vel naturlig å spørre seg selv: «Hvordan lever jeg et kristent liv?» Men hvem skal bestemme hva det er? Vi står overfor Gud med våre liv, og vi må alle finne vår vei i livet. Det er viktig å ha en samtale om hva det vil si å ha et godt liv, et liv som er til glede for andre. Og da tror jeg vi er inne på tema som mange i kirken vår har mye å bidra med ut fra alle slags livserfaringer – og her har vi mye å snakke om.
Mer like enn ulike
Verdenskonferansen i Tanzania gir rom for viktige drøftinger og møter. Og utbyttet av samtaler og treffpunkt skjer både i plenum og i mindre sammenhenger.
- Det å komme sammen og drøfte slike store spørsmål som vi gjør her, er faktisk veldig viktig. Det er et helt grunnleggende prinsipp i forståelsen av hva kirken er. For den verdensvide kirken er et felleskap som deler det vi tror på med resten av verden, men også med hverandre: Vi lærer av hverandre hva det vil si å følge Jesus i dag. Jeg tror de gamle skillelinjene mellom evangelikale og økumeniske trosfellesskap ikke lenger er så relevante. Det er viktigere å se hva det er som samler oss og ta tak i de forskjellige spørsmålene som vi må jobbe med. Det har også vist seg at det å ta vare på skaperverket, menneskerettigheter og deriblant religionsfrihet, fred og lignende tema kan vi arbeide sammen om. Det kan vi fordi vi innser at dette handler om hvordan vi tar vare på Guds skaperverk og hverandre som medmennesker. Det kan ikke være tema for noen og ikke for andre kristne. Det er ganske mange eksempler på at det er samarbeid allerede. Så skal det også sies at det innenfor «den evangelikale vei» er en god del spenninger. Og en del av disse spenningene blir politisert nå. Vi ser det særlig i USA, men også i andre deler av verden. Noen skiller knyttet til teologi, for eksempel herlighetsteologi, blir av og til også knyttet opp til politiske skillelinjer. Når det skjer, kan vi oppleve at noen som kaller seg evangelikale synes det blir mer naturlig å samarbeide om fred og rettferdighet med KVs medlemskirker, fordi de opplever at denne herlighetsteologien ikke blir et genuint uttrykk for kristent liv og Kristi etterfølgelse i dag. På grunn av sånne utfordringer kan det bli litt nye allianser.
Dagens misjonsbegrep
Mange i Norge har fortsatt et litt ambivalent forhold til misjon. I Arusha snakkes det om «mission from det margins» og at misjon kanskje er noe annet enn det man har tenkt tidligere. Hva ligger i begrepet «misjon»? Og hva menes med uttrykket «mission from the margins»? Hva vil du si misjon er i dag? Hva med begrepet «evangelisering», hva betyr det?
- Det er jo disse spørsmålene vi er her for å snakke om, og få eksempler på. Og det er veldig mange gode eksempler på at misjon betyr mange forskjellige ting. Det er kanskje ikke så mye av det som mange forbinder med det ordet for noen tiår siden, nemlig at man samlet inn penger for å betale en misjonær for å forkynne i et annet land. Det er det, også. Men i samtalen på denne konferansen får man frem at det handler om mye mer. Det handler om hvordan den kristne troen blir formidlet i ord og handling slik at dette blir autentisk og troverdig i alle sammenhenger der kirken og den kristne lever. «Mission from the margins» betyr at en fokuserer på hvordan de som ikke er privilegerte, de som lever under urettferdighet, i fattigdom, i konfliktområder eller i undertrykkelse på grunn av den de er ut fra rase, etnisitet, kjønn, alder eller legning, har en spesiell gave og oppgave i å formidle hva evangeliet betyr. Som en kvinne fra urfolk på Fiji sa det: «Jeg er undertrykt, men fri og vil bli fri». Det er mye det vi snakker om her. Og da blir jo også evangelisering en del av det hele. Hvordan deler vi evangeliet på en måte som blir meningsfull og viktig? Det håper jeg vik skal ha flere svar på etter disse dagene i Arusha, avslutter generalsekretær Olav Fykse Tveit.